Et desperat forsøk på å blogge

Historien som jeg ble tvunget til å legge inn

Klokka er 22.04. Jeg sitter i sofaen og ser på tv. Plutselig er det noen som tar meg på ryggen. Herregud, låste jeg ikke døren? Er min siste time kommet? Jeg som er så ung. Det hadde vært mye snakk i det siste om nabolaget som ikke var så trygt som det en gang var. Jeg håper på en rask og smertefull død. Ikke en pervers morder som skal utnytte meg seksuelt før han tar knekken på meg. For alt jeg veit kan det være en dame også. På en syk måte virker det ikke så ille å bli seksuelt misbrukt av en kvinne som en mann. Skal man ta likestilling på alvor må man også regne med at en jente også kan bryte seg inn i huset ditt. Eller i dette tilfelle bare gå inn den ulåste døra? Har jeg glemt låse den? Faen, hva skal jeg gjøre? Sitte her og vente på det siste nådestøtet. Skrike og håpe noen hører meg. Nei, her på Nordstrand vil nok ingen høre meg. Alle er opptatt med sitt. Naboen ligger litt lenger unna enn naboen på Majorstuen kan man si. Et høyt skrik kanskje skremmer unna personen. Nei, kanskje ikke. Det er vel fagfolk disse som alle andre. Lar seg ikke affisere med et lite skrik. Slå vilt rundt meg vil nok bare fremprovosere mer vold. Det blir mer brutalt enn nødvendig. Kan jo hende personen bare er ute etter å rane meg. Kanskje det er en Kardemomeby røver. En som bare røver det han må. Han trenger kanskje bare noen få penger. Skal jeg trygle og be eller prøve å forhandle med den mystiske personen bak meg. Hånden har vilt lenge på min skulder nå. Om det er 5 minutter eller 5 sekunder klarer jeg ikke å erindre. Jeg er nervøs, nervøs som faen. Jeg holder det snart ikke ut lenger. Det gjør litt vondt i hjertet mitt. Er jeg så redd at jeg er i ferd med å drar på meg et hjerteinfarkt? Kan alt se for meg overskriftene i avisen. I Dagbladet - mann ranet og døde av hjerte svikt. I VG - Mann skremt i hjel og ranet. Hvor er politiet? Faen ta, kroppsåpningene er ikke lenger tette. Nå føyer vel avisene til at jeg dreit på meg også. Til helvete med alt. Konfrontasjonens time er kommet. Som på en film med astronauter hoppende på månen med den kjente sangen i bakgrunnen. Den sangen ingen husker veit du. I dette tempoet snur jeg hode mot personen. Jeg venter det verste og håper det beste. Tror du ikke det var en klut som hadde falt ned fra tørkestativet.